JAKTPRØVE I TROMSØ
Det er alltid moro å få komme til Nord-Norge å dømme prøve for retrievere. I år fikk jeg gleden av å dømme prøva i Tromsø.
I god tid i forveien var jeg booket inn på et fly i selskapet Norwegian, og jammen var det bra at jeg fikk billettene tidlig, for da jeg ankom Gardermoen i god tid – jeg setter stor pris på å være ute i god tid – fikk jeg se at flyet ikke ville starte for Tromsø før to og en halv time etter skjema. Heldigvis er det lenge lyst oppe i nord. Jeg skulle møte prøveleder på flyplassen for så å dra rett ut i terrenget. Det klarte vi, selv om vi var to og en halv time forsinket.
Jeg må glatt medgi at jeg blir en smule forbannet når reiseoperatører ikke klarer å holde tid – jeg er alltid stresset når det gjelder tid. Endelig inne i flyet og opp i lufta skulle det bli godt å stresse en smule ned med en kopp kaffe – jeg er veldig glad i kaffe. Sist jeg reiste med fly, og det er ikke så forbannet lenge siden heller, så ble jeg servert både mat og drikke - gratis – jeg setter stor pris på gratis mat og drikke. Nå ble jeg avspist, eller rettere sagt avdrukket, med et pappbeger lunken, dårlig kaffe som jeg til og med måtte betale 25 kr for!
På Gardermoen hadde jeg heldigvis funnet meg ei riktig interessant bok: ”Snakk om språk!” forfattet av fire utmerkede norske språkforskere. Den klarte å roe meg ned etter tidsirritasjon og direkte skamfert kaffe – jeg setter stor pris på språkvitenskap. Lingvistikken har reddet meg mang en gang tidligere. Dårlig kaffe og et upålitelig flyselskap blir fort borte fra bevisstheten når jeg får lese om subjekter, verbaler og objekters stilling i forskjellige språk. Dessuten bekrefter en av forfatterne at kinesisk grammatikk ikke er så komplisert. Godt å vite nå like foran OL i Beijing. Man må bare lære seg å lese det kinesiske språket først!
Jeg ble lagt inn på Thon sitt hotell i ishavsbyen. Der var det oppussing både inne og ute. Frokost ble servert fra kl 0800, fikk jeg vite. Altså, alt for seint det også! Problemet var nemlig at jeg ble hentet til prøveområdet kl 0645, og dessuten ble ikke frokosten servert på Thons hotell heller. Hotellet hadde en avtale med Egon, viste det seg, som lå et annet sted i gata. Det spilte for så vidt ingen rolle for meg - jeg setter ikke så stor pris på frokost før klokka har passert 0900.
Prøveterrenget i nord er praktfullt. Er du noenlunde våken og oppegående når du dømmer, så får du sett alt som skjer ute i terrenget. Det blir høyfjellspreg over det hele. Jeg setter pris på å ha oversikt over det hundene gjør når de er i prøvesituasjonen. Det erfarte jeg nødvendigheten av for mange år siden da det viste seg at både publikum og deltagere hadde sett mye mer enn meg under en prøve, fordi de sto bedre plassert. Ikke slik denne gang.
Lørdagens værforhold passet meg og retrieverne som hånd i hanske. Regn, vind, lav temperatur og friske verbale utfall fra nordnorske funksjonærer og deltagere – jeg setter stor pris på alt dette. Jeg er vintermenneske og forstår ikke så lett hvorfor folk reiser til Syden.
12 hunder skulle bedømmes – 4 BK, 2 AK og 6 EK.
Prøveledelsen hadde lagt opp fine opplegg i alle tre klasser, og la meg med en gang få slå fast at det er mange år siden kvaliteten på retrieverne var dårligere i nord enn i sør. Det ble gjort mye fint arbeid i alle klassene – spesielt i EK. Underveis fikk jeg noen meldinger fra underbevisstheten som sa: ”Jaggu skal du være glad at Nord-Norge ikke stilt eget lag i Lagmesterskapet!”
Natt til søndag skulle bli litt spesiell. Jeg la meg tidlig lørdag kveld med tanke på at jeg skulle tidlig opp neste dag og hadde satt vekkinga på mobilen til 0600. Det hadde ikke vært nødvendig, for hotellet ordnet med vekking kl 0130. Brannalarm! Jeg liker ikke spesielt godt å stå opp på den tida av døgnet, men jeg fikk tredd på meg ei bukse med lommeboka i og ei T-skjorte og løp ut i gangen i tredje etasje. Det første som slo meg, var overraskelsen over at det bodde så mange på dette hotellet. Det var trangt i resepsjonen. Jeg hadde nesten ikke sett ei eneste sjel der tidligere. Det viste seg heldigvis å være falsk alarm. Søvnen ble bare litt stykkevis og delt videre ut over natta.
Søndag skulle bli en annerledes dag på alle måter. Værgudene så til sine solhungrige nordkalottbeboere med et blidt åsyn. Trivelig vind, trivelig sol og trivelig temperatur og to reinsflokker som truet med å utsette hele arrangementet.
De samme hundene stilte på søndag som på lørdag, men to chessier kom i tillegg - en i BK og en i AK.
Prøveledelsen hadde gitt meg ansvaret for prøveopplegget denne andre dagen - jeg setter pris på selv å få legge opp prøver av og til.
Det spredte seg en del frykt og redsel i deltagerne da opplegget ble presentert. Nå kom det en søring og ville vise fram noe helt nytt. For meg var det ikke noe nytt, for jeg hadde prøvd opplegget før i forskjellig variasjoner. Tanken bak er hele tida å legge opp prøva slik at hundene kan få vist fram det aller beste i seg.
BK besto av enkeltmarkeringer med forskjellig lengde og i forskjellig terreng med stigende vanskelighetsgrad samt vann, fritt søk og fremadsending. Det viste seg selvfølgelig at de fleste hundene vokste med oppgaven og klarte seg bra. Den flatten som vant, fikk til og med HP. Jeg setter stor pris på å få dele ut HP de gangene det er fortjent.
I EK var det lagt opp til vanndirigering, landdirigering, trippelmarkeringer og feltsøk. Det var et krevende opplegg – spesielt trippelmarkeringen og feltsøket, men igjen viste det seg at både hunder og førere vokste med oppgaven. Vinnerekvipasjen leverte noe av det flotteste jeg har sett av retrieverarbeid på noen prøve. Føreren ga en kommando ved hvert moment. Hunden gjorde resten uten overhodet å trenge hjelp og støtte! Jeg har kjent føreren i mange år og fikk nok engang bevis for at dersom to naturtalenter får jobbe sammen, så går det strålende. Hvordan får du det til, Rita?
AK ble i sannhet noe spesiell. Tre hunder sammen, og prøva var ferdig i løpet 7 – 8 minutter. Første hund gjorde kål på rype nummer to. Andre hund flådde og transjerte sin første rype. Tredje hund kom til søket og filleristet det første den fant – en kanin.
Premieutdelingen for AK foretok vi i stillhet og med største diskresjon og forsikringer om taushetsplikt.
I og med at AK gikk så fort unna, ble vi mye tidligere ferdig enn antatt. Flyet mitt – fremdeles Norwegian – skulle gå 1930. Som tidligere nevnt: Jeg setter stor pris på å være ute i god tid. Allikevel kan det finnes grenser, selv for meg. AK-hundenes effektivitet sørget for at jeg var på flyplassen kl 1530. Flott, tenkte jeg, nå kan jeg sikkert få booket meg inn på et tidligere fly og dermed komme meg hjem i noenlunde kristelig tid. Jeg setter alltid stor pris på å komme hjem i en eller annen form for religiøs tid. Det skulle gå et Norwegian-fly 1745. Mannen bak skranken mente å ha hørt at det flyet var noe forsinket. Derfor ble jeg bedt om å komme tilbake til saken ved en senere anledning. Da den senere anledningen kom, var mannen byttet ut med ei forekommende, søt dame. Hun var sikker på at det aktuelle flyet var kraftig forsinket, så hun anbefalte meg å skrinlegge alle planer om ombooking. Dessuten var det dyrt, og det var bare dårlige plasser igjen. Jeg er ikke helt sikker på hva som er dårlige plasser i et Norwegian-fly. Jeg er faktisk ikke sikker på hva som er gode plasser heller. Dermed måtte jeg slå meg til ro med den billetten jeg hadde. Flyet mitt var, utrolig nok, presist og gikk fra Tromsø 1930. Mens vi drev ombordstigning, kom også det andre flyet. Det ble også fylt opp med lengeventende passasjerer og tok av bare et kvarter etter oss.
Jeg roet meg ned med mer språkvitenskap. Et av kapitlene i boka heter: Klassereisen. Det kunne for så vidt kanskje ha passet i min situasjon, men det dreier seg om at det er blitt forandring i inndelingen av ordklasser i den norske grammatikken.
Tidsmessig lå jeg nå godt an til å nå toget 2205. Jeg liker godt å ligge godt an tidsmessig. Så fikk jeg en følelse av at bagasjebåndet aldri skulle starte. Det kom bagasje fra Stavanger og Bodø, og tida gikk. Neste tog gikk 2345. Så plutselig viste tavla at det skulle komme sekker og kofferter og reisevesker fra Tromsø-flyet. Jeg fikk nå en noe hektisk periode der jeg vekselvis kikket på bagasjebåndet og på klokka. Bare veska mi nå kom, så skulle jeg kunne nå toget 2205. Da det var 5 minutter igjen, stoppet all bagasjesending fra Tromsø. Det var tomt. Jeg sto der ved båndet helt alene. Det eneste som var på båndet, var en rockering noen hadde glemt å ta med. Jeg er ikke spesielt begeistret over slik ensomhetsfølelse som jeg fikk der og da.
Med den lille bagasjelappen i handa sprang jeg bort til klageskranken for ødelagt og mistet bagasje.
Der var det kø og hustrig stemning. Mitt forsøk på å snike i køen med begrunnelse om at jeg skulle nå et tog om 5 minutt, ble, av køståerne, tatt i mot på den minst høflige måten en kan tenke seg. Jeg fikk i klartekst forklart at jeg ikke var den eneste på Gardermoen, der og da, som skulle rekke noe – om 5 minutter.
Bak skranken sto det en svett svenske. Det er slutt på at etniske nordmenn tar tunge jobber. Svensken beholdt sin gode svenske oppdragelse og fikk semaforert til meg, samtidig som han måtte forklare en heller oppkavet dame, hvordan hun skulle fylle ut forsikringspapirer for ødelagt bagasje.
Kanskje min bagasje var lastet inn i det flyet som var så sørgelig forsinket? I så fall kom min bag på et annet bagasjebånd. Han hadde rett. Min bagasje var ikke funnet verdig til å være med samme fly som meg. Jeg blir lettere paranoid i slike situasjoner.
Alt håp om å komme tidlig til sengs var borte. Det eneste håpet var at kiosken var åpen slik at det gikk an å trøstespise i en og en halv time.
NSB var i rute, men jeg priste meg lykkelig over at jeg bare skulle til Moelv. På grunn av avsporing, oppe i Gudbrandsdalen et sted, måtte alle natt-togpassasjerer ta buss fra Lillehammer til Otta. Sjelden har jeg vært så glad over å ha flyttet fra Trondheim i 1972.
Selvfølgelig kom jeg hjem, noe utkjaset i psyken, men i fysisk god stand.
Mottoet mitt for raske forflytninger blir derfor: Reis med Norwegian – fly i flint!
Arnulf
DEN SVENSKE GOLDEN RETRIEVERKLUBBENS OFFISIELLE B-PRØVE OG KLUBBMESTERSKAP
Allerede for et par år siden ble Ann-Turid og jeg invitert til å dømme ved denne spesielle rasemønstringen. Helt tilbake til 1995 ble vi også invitert til å dømme det som den gang hette Goldenspesielen. Forskjellen nå er at prøven er en offisiell B-prøve og derfor nok har fått større status enn den hadde.
Det er først og fremst en ære å innbudt som dommer til en slik anledning, synes vi. Som oppdrettere av Golden Retriever siden tidlig på 70-tallet, får vi en unik anledning til å bli kjent med bredden av den type golden vi er interessert i, og som svenskene har å vise fram i terrenget. Vi har jo gjennom vår tid som oppdrettere bare brukt en norsk hanhund i vår avl, og den var fra våre egne linjer. Ellers har hannene vi har brukt, vært svenske eller finske. Derfor er det av stor interesse for oss å se nye hannhunder som blir brukt i prøvesammenheng. Også denne gangen fikk vi se flotte retrievere i aksjon - både tisper og hanner.
Prøven gikk av stabelen i mellom Sunne og Arvika, og det var påmeldt 84 hunder. Britt Elise Hjortnes Wold dømte 40 i NBKL over de to dagene. Ann-Turid dømte 25 i AK, og selv dømte jeg 15 i EK (Det var dessverre litt for mange strykninger i EK).
Første dagen hadde vi alle tre dommerene mange flotte prestasjoner i det ganske krevende prøveterrenget - mye vann og myr, men allikevel lagt i et område som bød på rikelige terrengskifter. Været var uhyre vekslende med sol og regn. Hva som gjorde at B.E.H.W. og jeg hadde mye dårligere prestasjoner dag to, er ikke så godt å si, men jeg tror B.E.H.W. har rett i at det skal noe til å prestere spesielt bra i et terreng andre dagen etter at nesten 20 hunder hadde slitt på det dagen før. Det er også et poeng at svenskene fremdeles har vilt i NBKL. Det er sannsynligvis opphopninger av gamle vitringer både fra godt og spesielt dårlig vilt samt piss og dritt fra dagen før. Kanskje hadde det vært lurt å skifte område dagen etter. Det var mye å ta av.
Vinner og klubbmester i NBKL ble:
Be Active's Full Speed Cooper.
SVCh SBCh Av Melica Castor / SNJCh Goldteam Xciting Xantia
Oppdretter og eier: Susanne Asplund, Växjö
Ann-Turid hadde i grunnen gode prestasjoner begge dagene i et usedvanlig tungt myrområde med mye vannarbeid. Standarden på AK-hundene var høy, og det blr vist mye flott arbeid. Tilsammen ga hun 10 1.premier og bare 3 0.premie. Da er det moro å dømme. Variasjonen i utsendet på hundene var stor i AK. Et par benyttet kanskje sjansen til å klare en nødvendig 2.pr. med tanke på championat.
Vinner og klubbmester i AK ble:
Doubleuse Strawberry
SJ(j)Ch Doubleuse You Only Live Twice / Doubleuse April
Oppdretter: Gunilla Weden, Örbyhus / Eier: Sune Anderson, Bjursås
Det ble bare 15 hunder tilsammen EK. Det hadde vært fint å få sett noen flere, men det ble litt for mange strykninger. Nivået var bra. Jeg fikk brukt hele skalaen av premieringer. Prøven var lagt opp i et utfordrende terreng med mye vannarbeid. Vi startet med en utfordrende vanndirigering, og jeg må innrømme jeg ble litt betenkt da jeg ankom området lørdag morgen, og tåka lå som en sekk i terrenget. Det var komplett umulig å se over til der vanndirigeringa skulle ende. Førerne i første paret tok det med fatning, og jeg hadde alliert meg med den som skulle kaste trippelmarkeringa, og som sto mye nærmere målet for dirigereinga. Hun skulle gi føreren tips om hvor hunden var. Det hele gikk bra, for den første hunden var ikke styrbar og måtte bryte. Den andre kom så langt vi kunne se den og manglet da ca. 5m til apporten, men da var den ikke i stand til å ta tegnene fra fører lenger på grunn av dårlig sikt. Jeg godkjente et utmerket dirigeringsarbeid!
Jeg hadde lagt inn et "norsk" moment, viste det seg. Landirigeringa gikk ut til et slepespor dratt 90 grader ut fra der snitselen var. Dette var ukjent for alle, men det gikk bra for de fleste. De som bommet gikk i det jeg kaller nærsøkskommando-fella. Noen av førerne brukte nærsøkskommando når hundkom til snitselen med det resultat at hunden søkte febrilsk rundt snitselen uten særlig fruktbart resultat.
Vinner og klubbmester i EK ble:
Vassuggens Lykka til Kopparhult
Cawood Mr Postman / Tjh(r) Aim High Cruel Crystal
Oppdretter: Ulla Frisk, Sunne / Eier: Katarina Erikson, Sollebrunn
Vi sender en beundringsverdig stor takk til Ulla Frisk og Anneli Johanson som styrte det hele med sikker hånd og vennlige smil hele helgen.
VALPEKULL 10.07.08
Det har vært mye spenning omkring det valpekullet vi nå har fått. Hvor mange kom det til å bli, og hvordan var kjønnsfordelingen?
Svaret ble veldig enkelt: fire hanhunder!!
Vi hadde håpet på et par tisper også, for vi hadde veldig seriøse, interesserte tispekjøpere. Vi hadde faktisk tenkt oss tanken å beholde ei tispe selv også. Men den gang ei! De fire guttene er spreke, mørke og livskraftige. Mora - Rakle - gjør en flott jobb og ordner det hele selv uten unødig innblanding fra oss på to bein. Ikke så overraskendde forsåvidt. Hun har hatt et kull som tenåring og klarte det flott. Det ble fire den gangen også, men da ble det to hanner og to tisper.
De fire guttene er allerede borttinget, og de går til mennesker som er opptatt av å bruke dem aktivt. Det er faktisk et krav vi stiller til våre valpekjøpere at hunden må bys et aktivt liv som trimmer både kropp og sjel.
Nå måtte vi denne gangen ha litt assistanse fra veterinær. Etter at de to første var kommet, så stoppet det hele opp. Vi reiste til trivelige folk på Ringsaker Dyreklinikk i Moelv. Der ble det satt på ei veeforsterkende sprøyte, men det så ikke ut il å gi forventet resultat. De to gjenværende valpene, som vi allerede hadde sett på røntgenbilde, trivdes vel godt der de var, så derfor gjorde vi oss klare til keisersnitt. Ikke før var magen barbert før tredje valp fant det betimelig å hilse på oss i denne verden, og det varte ikke lenge før den siste ble lei av ensomheten og kom splashende etter. Jubel på veterinerklinikken. Vi var glade for å slippe keisersnittet, og jentene på klinikken fikk oppleve valpefødsel på naturlig måte. Det hadde ikke skjedd på klinikken før.
Jeg har lurt på om en av guttene må få navnet Julius etter Julius Røntgen. De to siste kom nemelig til verden i røntgenrommet på klinikken.
Stor takk til hyggelige folk på Ringsaker Dyreklinikk.
Nå går vi ei spennende og arbeidsom tid i møte. Alle som har hatt valpekull, vet at det er mye arbeid, men, om alt går smertefritt, så er det trivelig arbeid!
NORSK LAGMESTERSKAP 2008
Det var med stor spenning vi reiste til Haslemoen for å delta i NLM.
Vi var vel i grunnen sikre på at vi hadde et ganske veltrent lag: Alfa - en utrolig talentfull ung flattispe; Alva - en rutunert flattispe for tiden bosatt på Gjøvik; Rakle - en høydrektig, men rutinert goldentispe;Niño - eldstemann og labrador med lang erfarng i gamet.
Første dag i mesterskapet jobbet vi oss gjennom 6 poster. Bikkjene trivdes selv om det ble en del venting mellom hver post. Kanskje var det bra for intensiteten at de fikk "roe" seg litt ned mellom de forskjellige apporteringsøvelsene. Fire av postene hadde oppgaven fordelt ut i terrenget. To var lagt opp på plenlignende område. Vi følte at ute i terrenget fungerte vi godt. Bikkjene gjorde solide arbeidsoppgaver, og vi var stort sett veldig godt fonøyde. Det ble også gitt gode tilbakemeldinger fra mer eller mindre sikre kilder underveis at vi hadde gjort det bra. Jeg hadde hjertet litt opp i halsen under feltsøksposten. Hver hund måtte ta inn to apporter for at søksarbeiet skulle kunne godkjennes. Dette var posten jeg regnet med var "bankers". Alle fire er gode søkere, og tispene kastet ikke bort mye tid på å finne det de skulle. Niño derimot som er en forrykende god feltsøker var lenge borte. Jeg var en stund redd han hadde tatt en tur til nærmeste tilgrensende fylke. Heldigvis kom han tilbake før sola gikk ned, men uten dummy, og jeg fikk dirigert ham til en jeg visse hvor var. Godkjent post!
Men så var det "plenarbeidet"! Første møtet med kortvokst gress var på en fotballbane med svensk dommer. Det hele startet litt raskt for oss, så unge Alfa, og heller ikke vi andre, rakk helt å få med oss den første markeringen. Vårt unge håp måtte ta en tilbakekalling og prøve seg på nytt. Da lyktes det. De to andre tispene reagerte litt "uprofesjonelt" i sitt apporteringsarbeid, men fikk inn dummyene sine. Niño derimot viste rutine i begge sine tiltenkte dirigerinsoppgaver. Kampen på banen ble godkjent, men viste seg å bli vår svakeste post. Neste arbeid i toppkultivert gressterreng ble noe "uprofesjonelt" administret av undertegnede. Jeg rett og slett feildisponerte de to eldste tispene. Rakle og Alva skulle ha byttet jobber, viste det seg. Alfa og Niño berget oss ut av det kortklippte gresset med en god del ære i behold. Det er trøst i følgende visdomsord: Etterpåklokskap er den eneste eksakte vitenskap!
Under kveldens middag kom resultatene fram på skjerm. Vi regnet vel med at innsatsen på kortklipt gress hadde lagt oss et godt stykke ned på resultatlista. Vi trener, med respekt å melde, veldig sjelden i byparker og aldri på fotballbaner - ikke utenfor fotballsesongen engang!
Vi visste at de fire beste lagene gikk videre til finale på søndag og kunne begynne fra null uten å måtte ergre seg over gårsdagens fadeser. Spenningen var til å ta og føle på, selv etter at resultatene fra fotballbanen var blottlagt for all verden. Etter å ha blitt kåret som nr. 16 av 18 av svensken, var nok gullfølesen gått over til en følelse bølgeblekk eller aluminium. Da sluttsummene ble lest opp nedenifra, varte og rakk før vårt lag ble nevnt. Jeg var ikke i stand til å få med meg hvilket lag som ble nr.5, men i og med at vi innen da ikke hadde fått hederlig omtale, skjønte jeg at vi var i finalen. Det var på hengende håret. Vi slo nr.5 med fattige åtte poeng. Målsettinga var nådd, og hadde noen kommet og spurt hva jeg følte akkurat da, skulle jeg , i motsetning til andre "store idrettsutøver", svart: "Jeg er glad, stolt og ikke så reint lite imponert over at laget fra Gjøvik/Lillehammer er kommet til finalen!"
Finaledagen startet med at alle deltagerne fikk følge laget fra Bergen som sporty nok hadde sagt ja til å være prøvekluter. La det være sagt med en gang: Bergenslaget var ikke et prøvelag å kimse av. De gjorde en flott jobb, og takk for det! Det hjalp oss til å planlegge og disponere vårt eget lag på best mulig måte.
Som tilskuere til de to første lagene, fikk vi se at det ikke var noen enkel oppgave vi skulle ut i. Klappjaktsbiten med en singel markering som skulle hentes, ble vanskelig for de fleste. Det ble mye knalling og uro i lagene. Vi var veldig spente da unge Alfa, etter å ha gjort et glitrende markeringsarbeid etter klappjaktsdelen, ikke skulle hente noen av de andre markerte dummyene, men derimot sendes på en fremadsending. Alfa formelig sitret etter å få hente flere av de falte dummiene, men på en imponerende måte klarte Borghild å styre oppmerksomheten mot fremadsendingen. Det ble en innertier til stor applaus fra kompetente og imponerte tilskuere. Rakle, som vi mener er den beste markøren kennel Møllerstuen noen gang har hatt, prikket greit inn sine markeringer. Det samme gjorde Alva som også fint løste en dirigeringsoppgave. Niño fikk også her jobben med de lange dirigeringene. Lange er i sannhet det riktige ordet. Vi kjempet oss til den "nærmeste", men den lengst ute måtte vi dessverre melde pass på. Vi følte vi hadde gjort en fin jobb på første finalepost. Ro, effektivitet og god organisering berget oss fint til en solid ledelse før andre post.
Vi var godt timet og hadde lagt opp en effektiv slagplan før "walk-up'en". Hver av oss fulgte nøye hver vår skytter. Rakle skulle ta seg av de utrolig lange markeringene ute på venstre fløy. Alva og Niño tok seg av dobbeeltmarkeinge slik at Niño tok den sist falne, og Alva tok den første. Alfa fikk den første markeringen og skulle ikke gjøre mer. Alt klaffet. Det gikk som på skinner. Rakle var imponerende ved de lange markeringene - kastet ikke bort tid med unødig leting. Hun visste hvor de landet. Alva og Niño jobbet sammen som om de ikke skulle ha gjort noe annet. Jubelen var stor da Niño brakte i land den siste apporten.
Da visste vi at vi var lagmestre i 2008.
Ann-Turid og jeg har opplevd mye glede i vårt retrieverarbeid gjennom mange år. Dette var med på å bringe en ny dimensjon inn i arbeidet vårt. Vi vet at planmessig og nitid trening lønner seg, og denne gangen lyktes det med lag!
En stor takk til Borghild og Alfa, Anne-Lise og Alva, Ann-Turid og Rakle og Niño.
UTSTILLING I TRONDHEIM
Det ar alltid spennende for oss som prøver å avle dual purpose golden retrievere når vi skal på utstilling. Hundne våre er ikke så tunge som de andre utstilte hundene, og de er alltid mye mørkere i fargen. Vi gir allikevel ikke opp målsettingen vår om å få 1BK. Vårt håp er at de hundene vi stiller, skal være så godt og funksjonelt bygd at tyngde og farge ikke skal være til hinder for en god premiering.
Denne helga klaffet det veldig godt. Ann-Turid stilte Rakle i Trondeheim og fikk 1BK m/CK, og ikke nok med det - Trude (vår eldste datter) stilte sønnen hennes: Møllerstuens Rakle Rudolf og fikk 1BK.
Den samme sønnen fikk 2X1BK - jakt forrrige helg da det var prøve på vår "hjemmebane" Næra.
Arnulf og vår labrador Tandenbos Fabolous Niño (Ninjo) vant EK med 1EK den andre dagen ved samme prøve.
Vi er dermed godt fornøyde
